På arbeidernes dag

Fort gjort å tenke at klasse er noe som bare gjaldt på fabrikken,
så lenge vi ikke fintenker på Bourdieuen vi har i hylla og sådãr.

Og nå som det ikke er fabrikkeieren med villaen sin,
men aksjeselskap,
og noen som leier noen av noen,
og den som har personalansvar for deg
også er pressa av leddet over,
og leddet over,
og dessuten har vi det så interessant på jobben at vi ikke har lyst til å spise matpakke, fordi vi ikke blir kvitt yrkesstoltheten som står der og stenger for at kroppen får den pausen den faktisk trenger, så kan man komme til å glemme at det fortsatt er noen som får bestemme hvem som skal miste jobben og hvem som ikke skal det.

For det viser seg at det ikke er sånn som jeg trodde, at folk som gjør jobben sin og har lang ansiennitet på en ordentlig arbeidsplass, beholder jobben. Det gjelder ikke meg i dag, men det virker på meg også. Sånn. På plass med seg.

For ikke så lenge siden var jeg i et selskap og der satt en forsker, som jeg kunne tro hadde stor raushet overfor folk som velger flere av livets muligheter enn å arbeide. Han okket seg over at de han er leder for absolutt skulle hjem når arbeidsdagen var over. Det gjør man ikke, i en sånn jobb.

Jeg ble så forbauset, jeg ble stum. Men jeg har tenkt på det siden. Og jeg tenker på det i dag. Det er mange rettigheter i samfunnet som vi må passe på. Og vi som ikke liker å gå i tog kan være med på å passe på rettighetene til oss selv, og andre, ved å snakke sammen, å vurdere hvilke konsekvenser det har om jeg kjøper si eller så eller svart snekker fra Polen. Og noen ganger skal vi kjempe sammen også.