torsdag, mai 18, 2017

Menneskelig svakhet

Jeg satt i retten i dag, på Jensen@Cappelen. Det er merkelig lite folk der. Jeg satt på seteradene til oss som ikke jobber med saken. 5 stolrader. 4 av dem var helt tomme.

Så det er bare å ta seg en tur.

I morra blir det spennende å høre hva aktor Alfheim syns vi skal gjøre med politimann Jensen.

Uansett

Og jeg vet ikke.

Mestparten av tida i ettermiddag, mens jeg hørte aktor Alfheim ramse opp hva Cappelen hadde investert i og hvordan reiserutene hans var, tenkte jeg: Mennesket altså. Vi holder på.

Aktor ramser at Cappelen har investert 13 mill i pornofirma og 40 mill i Apple og det er mer og det er fler, og hus i Thailand og hotellopphold på Mauritius til 200 000 og dyre klokker og dyre biler og enda mer er det. Jeg tenker: Hvorfor blir det ikke nok?

Cappelen reiser og reiser, frem og tilbake til Thailand. Uka etter: frem og tilbake til Thailand. Frankfurt. Nederland. Et steika kjør. Vanskelig å forestille seg de vurderingene som ligger bak å fortsette på den måten. Med moralen. Med volden. Med klatring i hierarki. Med å trenge mer.

Så jeg sitter der og følger blikklinjer. Cappelen som ser i kamera og legger an harde kjaker og et blikk det er meningen du skal forstå du ikke skal kødde med. På vei ut i en pause lar han blikket gli langsomt forbi meg mens han flirer.

Kjæresten til Jensen som stadig ser bort mot ham.

Jensen selv som ser ut som et trist barn, sørgmodig i blikket. Jeg blir sittende og tenke på hvem av de to som kan kontrollere blikk og mimikk best. Jeg tester om jeg kan se like troverdig trist ut som Jensen. Det kjennes ut som jeg får det til, innenfra.

Aktor argumenterer for strafferabatt for Cappelen med at samfunnet er tjent med at en korrupt politimann blir tatt, en som nærmest hele sitt yrkesaktive liv har jobbet for egen vinning, og ikke bekjempet kriminalitet. Da den setningen kommer vender journalisthodene seg mot politimann Jensen og gransker ham.

Midt i dette alvoret sitter jeg og ser på forsvarer Eldens bakhode og hår. Elden har langt hår for sin stand. Og han har beveget seg ut over det trange rommet menn har for å pynte seg og gått inn i det pynterommet der bare kvinner får lov til å breie seg: Elden har mye hår og han hjemmefarger det.

mandag, mai 01, 2017

På arbeidernes dag

Fort gjort å tenke at klasse er noe som bare gjaldt på fabrikken,
så lenge vi ikke fintenker på Bourdieuen vi har i hylla og sådãr.

Og nå som det ikke er fabrikkeieren med villaen sin,
men aksjeselskap,
og noen som leier noen av noen,
og den som har personalansvar for deg
også er pressa av leddet over,
og leddet over,
og dessuten har vi det så interessant på jobben at vi ikke har lyst til å spise matpakke, fordi vi ikke blir kvitt yrkesstoltheten som står der og stenger for at kroppen får den pausen den faktisk trenger, så kan man komme til å glemme at det fortsatt er noen som får bestemme hvem som skal miste jobben og hvem som ikke skal det.

For det viser seg at det ikke er sånn som jeg trodde, at folk som gjør jobben sin og har lang ansiennitet på en ordentlig arbeidsplass, beholder jobben. Det gjelder ikke meg i dag, men det virker på meg også. Sånn. På plass med seg.

For ikke så lenge siden var jeg i et selskap og der satt en forsker, som jeg kunne tro hadde stor raushet overfor folk som velger flere av livets muligheter enn å arbeide. Han okket seg over at de han er leder for absolutt skulle hjem når arbeidsdagen var over. Det gjør man ikke, i en sånn jobb.

Jeg ble så forbauset, jeg ble stum. Men jeg har tenkt på det siden. Og jeg tenker på det i dag. Det er mange rettigheter i samfunnet som vi må passe på. Og vi som ikke liker å gå i tog kan være med på å passe på rettighetene til oss selv, og andre, ved å snakke sammen, å vurdere hvilke konsekvenser det har om jeg kjøper si eller så eller svart snekker fra Polen. Og noen ganger skal vi kjempe sammen også.