søndag, mai 22, 2016

Fay, Silje, mange andre og meg

Fontene og papiret til romanen Praxis av Fay Weldon minner meg på at boka er gammel. Bare fra 1983, den er ikke fra Thomas Manns tid akkurat. Men jeg var ung og veldig begeistret for Fay Weldon.

Da vi flyttet for ti-tolv år siden fikk to av romanene bli med som et minne. Og nå har jeg lest Praxis på nytt. De første hundre sidene tenkte jeg at avstanden mellom 1983-versjonen av meg og dagens var for stor: Jajo, artig setning det der, men lell.

Men så begynte jeg å kjenne igjen det jeg var så begeistret for og som påvirket meg, i tillegg til artige setninger, nemlig: Må det virkelig være sånn? Kan vi tenke anderledes om dette? Kan vi snakke sammen på andre måter?

"Det forventes vanligvis av menn, reflekterte Praxis, at de gifter seg med noen som er fattigere, har mindre utdannelse og lavere status enn dem selv. På samme måte forventes det at kvinner gifter seg over sin stand. Slik kommer alle koner i verden automatisk til å føle seg sin mann underlegen i status og i hjemmet. Fordi hun faktisk er det, og det er kanskje i den retningen at lykke og godtakelse ligger. Ektemannen ser ned. Kona ser opp."

Akkurat. Denne kjønnskulturelle forskjellen ser jeg fortsatt, i de rutinemessige to årene eldre som menn gjerne er i forhold til kvinnen i forholdet. Alder, makt, eller simpelthen bare kjønnet vi har. Selvjustisen vi holder på med nesten uten å merke det.

En følelse Silje Aanes Fagerlund beskriver i romanen Eneste.

"Din alders tyngde. Din alders tyngde, livstyngde, den var så langt fra min. Din tyngde og min letthet. Mot din tyngde ble jeg så lett. Hvorfor så umulig å se det for meg: du flytte, bli med meg. Bli med på noe helt nytt, med meg."

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start