søndag, april 19, 2015

Trenger vi å rydde i kulturen vår?

Språkformene støter mot hverandre for tiden i tv-program og kronikker, på Twitter, det er insisterende og bastant mot tilbakelent og distansert, overdrevne, forurettede, enn jeg da, og du da. Jeg orker knapt lese ettersom de færreste svarer på hverandres spørsmål.

Jeg opplevde også menn som gikk langt over grensene, jeg klarte meg godt. Om jeg ikke sa noe til voksne oppfattet jeg faren og trakk meg unna, flaks for meg. Felles for opplevelsene er at de stort sett forekom da jeg var barn, ungdom eller ung voksen og ikke hadde samme erfaring og ingen arroganse til å feie vekk menn som vil kødde med meg. Det betyr ikke at det ikke fortsatt er mulig å krenke meg. Men nå kan jeg flere språk enn det åpne, smilende, høflige.

Det er et par ting jeg har lyst til å nevne, fordi jeg ikke helt forstår dem selv og jeg mener at akkurat derfor er det viktig at vi snakker om dem, for jeg er sikkert ikke alene.

Man merker ikke normene i samfunnet før man butter borti grensene. Hvorfor sa vi ikke noe til foreldrene våre? Hvorfor har jeg fortsatt ikke sagt noe til den fjerne slektningen? Hvorfor konfronterte vi ikke hybelverten eller kona hans selv om de var bekjente av min venninnes foreldre? Jeg tror vi hadde en følelse av hva som er velkomment å nevne. Det blir ubehagelig for alle det der.

Kanskje velger de voksne likevel lojaliteten til de andre voksne, til venner, slektninger. Jeg tror frykten for å ikke bli den tydelig valgte kvalte tanken om å ta saken opp, best å ikke risikere det. Når jeg som voksen ser på endel reaksjoner mot de som tar opp seksuelle overgrep så er jo sjansen til stede for at vi intuitivt hadde rett.

Jeg tror de færreste av oss vil si til oss selv at vi, foreldrene våre, vennene våre er typen som vil kimse av det hvis noen kom og snakket med oss om noe som hadde skjedd som ikke var bra. Likevel er det noen der i den nære kretsen som trenger å nevne en situasjon for deg (og meg) og som likevel ikke gjør det. Hva gjør vi for å legge terrenget åpent for sånne samtaler? Er det noe ved vår oppførsel som kan tyde på at vi ikke gir den reaksjonen det mennesket synes det trenger?

Ok, så mitt neste spørsmål er: Ligger det noe i mannskulturen som gjør at menn tillater seg å gjøre overgrep og å bruke vold og har alle menn et ansvar for å diskutere dette? Vi kan også ta med: Ligger det noe i kvinnekulturen som gjør at kvinner tillater seg å ikke ta ansvar over livssituasjonen de er i, men fortsetter å sukke mens de gnur på kjøkkenbenken? Hvem gråter og hvem slår?

Blir de to kjønn påvirket av det fysiske styrkeforholdet? Hvilke trekk ved meg er det jeg ikke liker, og kan noen av dem ha med den kjønnskulturen jeg er vokst opp med. Det meste av kulturbakgrunnen legger jeg ikke merke til. Det er et system i dette, det er det som er kultur. Det fins unntak, som det alltid gjør.

Politiske endringer legger føringer for følelsene våre. Menn kjenner andre følelser for ungene sine enn fedrene deres gjorde, menn kjenner større rett til å bestemme hvor mange puter det skal være i sofaen. Med kvinners utdannelse og penger kommer sterkere følelse av selvstendighet og styrke.

Det kan være lettere å snakke om politikk og permisjonsregler enn om følelser: Kvinners latskap overfor tradisjonelle mannsoppgaver, offerrollehygge, stemmer som blir lagt i søte, ufarlige toneleier.

Hvorfor velger så mange partner der mannen er 4 cm høyere og 2 år eldre enn kvinnen? Vil ikke kvinnen være voksen i forholdet? Ønsker hun seg en beskyttende arm. Vil mannen kjenne seg sterkere? Hvorfor det, hva vil han bruke den styrken til?

Selv om det kan ødelegge stemningen tror jeg de av oss som har kjønnslig overskudd til det bør snakke om slike ting i større grad. Menn også. Hvorfor snakker ikke menn mer om hvordan det er å være kar?

4 Kommentarer:

Anonymous Hege sa ...

Jeg smilte da jeg leste det der med at mennene er eldst. Det var nemlig ferskt gjenkjennelig. På fredag skravla jeg med elevene mine, åttende klasse, noen jenter, og de spurte: Hvorfor er mannen eldst i nesten alle forhold.

Noe svar hadde jeg ikke, men det ble en fin prat.

19 april, 2015 21:03  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja, det må jo bety noe og det er faktisk ubehagelig, så ubehagelig at vi forsøker å ikke legge merke til det, langt mindre snakke om det.

Desto bedre at 8-klassingene dine ville snakke om det. Hei på dem.

19 april, 2015 21:21  
Blogger petit sa ...

Fine vinklinger, jeg har nettopp lest dette innlegget, har ventet litt på mer overskudd. Du utfordrer som regel og det er veldig bra!
Forsøkte for en stund siden å ta opp noe rundt overgrep med ei som skal være ei nær venninne og opplevde at hun tvilte på at det var riktig fra min side, jeg følte det delvis som et svik. Vanskelig sånt!

30 april, 2015 13:33  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk for det, petit. Jeg mener jo vi må gjøre så godt vi kan med å utfordre tankesett, særlig våre egne, særlig de fastgrodde.

Jeg tror dessverre situasjonen du beskriver ikke er uvanlig. Kanskje særlig hvis den man snakker med kjenner den andre parten. Og er vel med på å føre til en "underrapportering" også til de nærmeste - fordi man ubevisst beskytter seg fra opplevd svik?

06 mai, 2015 16:16  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start