lørdag, mai 03, 2014

Lena Andersson: Egenmäktigt förfarande - en roman om kärlek

I dag, og søndag klokka 17.00 er jeg i Verdibørsen i P2 og snakker om Lena Anderssons roman "Egenmäktigt förfarande - en roman om kärlek" sammen med Cathrine Grøndahl og Finn Skårderud.
Her kan du høre programmet

Lena Andersson vet att kärleken inte är fri – den som älskar mest är i underläge. Med ”Egenmäktigt förfarande”, en av höstens viktigaste romaner, finner hon en perfekt form för att skildra hoppets lust och själens obotliga ensamhet, skrev Daniel Sandström i anmeldelsen i Svenska Dagbladet da den kom ut i Sverige. Nå kommer den på norsk.

Ester skal holde et foredrag om Hugo, en kunstner som snakker om ansvar og solidaritet. Allerede før hun møter ham har hun mørnet seg for lidenskap. Mens hun forbereder seg til foredraget og føler hun seg nær ham, og hun ser Hugo gjennom andres blikk. Var jeg Ester ville jeg kanskje rynket brynene litt til meg selv allerede der, og tenkt på min egen faglighet og mannen jeg lever med, er det noe galt i det forholdet? Hun kunne kvelt seg i starten, men det gjør hun ikke. Hun virker overmoden for å ta fatt på Hugo Rasks sinn og kropp, og allerede før hun får hilst på ham tolker hun måten han flytter kåpen hennes på som det mest sensuelle hun har sett. Viljen til å lese inn egenskaper i en liten bevegelse, heldig kan den være den som blir lest så velvillig og rikt i et forhold.

Hugo sier etter foredraget at aldri han noen forstått ham så presist og dypt, og folk går jo rundt og roser hverandre, men jeg syns man kan dempe seg og være mer presis i sin ros, ikke slenge ut fantastisk i utide. Skjønt som erfarent menneske er det meningen at man skal kunne skille rent sukker fra grovere karbohydrater. Ester blir samme kveld en fremmed for mannen sin.

Hun ser ikke at hun vil på vei inn til et nytt forhold. Hun tror de skal bli venner, hun og mannen og Hugo og bryne hverandre på kompliserte ideer. Ester kaster seg over SMS-ene Hugo sender og legger ikke merke til at hun overser mannen sin, som ser henne i samme seng, fra sin kant. Han lider.

De snakker hverandre mot sengen i tre måneder fra ulike bord og stoler og så ligger de med hverandre tre ganger i løpet av fem døgn. Allerede etter første natt konfronterer Ester Hugos manglende frokostlyst. Hun sier at frokost er mer enn maten. Han signaliserer uforpliktenhet, hun sier: Nei, det er dessverre ikke slik han tror, at hvis en av dem vil møtes så møtes de. Det er slik at hvis han føler for det så sees de igjen. Nå vet han. Og så har vi det gående. Skal hun sende sms? Nei. Hun gjør det. Hvorfor svarer han ikke. Hun spør.

Ester analyserer Hugo som svak kunstnerisk, at han ikke tør gå inn i følelser hverken i kunst eller liv, like forbanna forelsket er hun. Kan man vente at et menneske med solidaritet til fattige overfører tankegangen sin til andre grupper, for eksempel folk de snakker med i selskaper eller har i sengen sin?

Hva har Ester krav på i dagens kultur, er ett av spørsmålene i romanen. Jeg mener hun har krav på en større grad av anstendighet enn det Hugo byr på. Jo nærere man kommer, jo mer ansvar får begge parter. Har vi krav på forklaringer etterpå? Ester leser for mye nærhet inn, fort gjort for den som håper. Hvordan ville Skårderud snakke med en pasient som Ester, som ikke klarer ikke håndtere skuffelsen, det lurte jeg på.

Hun mener Hugo har brukt noe som er hennes, kroppen, uten å ville fortsette i et forhold. Det gjør henne rasende. Men hun har også brukt hans kropp til å oppnå noe hun vil. Så spørs det om premissene er klare idet de forenes i kjødet. Hva lover vi hverandre av intimitet når vi ligger med hverandre.

Mange tillater seg å komme med mye utydelig språk i slike situasjoner, og det kan også være en morsom lek, hvis vi forstår hverandres utydelige språk nogenlunde. Forbausende ofte forstår vi hverandre utmerket godt i de små hentydningene. Forbausende ofte overser vi likevel det vi ser.

Jeg liker Ester, og jeg liker romanens vilje til å vise frem skitten vår med alle sine detaljer, selv om jeg får lyst til å rope: Nei! ikke åpne den døren. Prosjektet til Ester i livet er å forstå bitene i virkeligheten og finne språket for dem. Hun er riktignok bare delvis flink til det, men jeg heier på henne. Skal noen av dem skjemmes? Ester vil ikke skjemmes, hun vil ikke se på seg selv som et offer, og det holder jeg med henne i.

Hvordan behandler man sin egen stolthet hvis det er en selv som vil mest? VG viste for noen år siden at noen norske menn dreper kjærestene sine når de ikke får være med dem mer. Rettsalene er fulle av folk som lar følelsene i et brudd overskygge fornuften når bo og barn skal gjøres opp. Men vi forventes å være rasjonelle, og i alle fall så fryktelig tidlig i en tilnærming som Ester og Hugo er.

Stolthetens svar pleier være at vi skjuler følelsene våre for den andre, vil ikke du, så trekker jeg meg tilbake. Men jeg har sans for Esters ærlighet og pågåenhet. Jeg syns det ligger en stolthet i det også: Jeg har disse følelsene og jeg står for dem. Men så driver hun det for langt. Ester oppfører seg ikke pent, hun skjuler seg ikke. Å vise sårbarhet kan være å vise styrke, det kan være ganske fryktsomt å skjule seg.

Og Hugo mater håpet hennes, han er kanskje lat eller han vil kanskje bare bli kvitt sin skyld. Kanskje kan han ikke bli noen forelsket i noen?

Nå for tiden blir vi forventet å ta effektivt på ubesvart kjærlighet, aborter, død. Vi skal ikke forstyrre andre for lenge med følelsene våre, men bruke fornuften til å ta kontroll over dem. Før fikk folk gå med enkeslør i årevis. Jeg syns det er et interessant trekk ved vår kultur.
Se på Lena Andersson selv på Babel:
Noen må jo fortelle disse tingene!

.

4 Kommentarer:

Anonymous Hege sa ...

Da er den ført opp på MÅ LESE-lista.

Jeg for min del ble så forført av denne Lena Andersson i Babel. Hun sa ting med et sånt underfundig smil som jeg er så svak for. Jeg har aldri hørt om henne.

Takk for tipset.

03 mai, 2014 23:45  
Anonymous Anonym sa ...

Klassik fr martinsen tekst! Boken høres bra ut og gjenkjennelig. M

04 mai, 2014 10:37  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk, M.

Jeg likte henne også veldig godt i det tv-klippet, det personlige uttrykket. Jeg skal lete opp noen fler klipp tror jeg og kikke på etterhvert.

Og så skal jeg kjøpe inn noen eksemplarer av boka til gaver fremover. Det er en bok alle kan lese mener jeg.

04 mai, 2014 11:57  
Anonymous Stranger in Sweden sa ...

Lena Andersson er en rasjonalitetens klippe i det tullete Sverige. Og forbannet sjarmerende i sin intelligens.

Du skriver bra om boka, Martinsen!

06 mai, 2014 17:49  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start