fredag, mai 23, 2014

Å gjøre sitt kjønn

Se på dette bildet av Eirik Stubø. Se for deg en kvinne stage seg slik.

Det er det noen kvinner som gjør, altfor få. De få gangene en profesjonell har fotografert meg for offentlig bruk, har jeg trodd på at jeg måtte smile, ellers ser jeg sur ut.

Det verste er

At mens jeg sitter og skriver dette går det opp for meg at jeg stadig forklarer folk at jeg ikke er sur når jeg har på meg hverdagsfjeset mitt, altså når jeg sitter i tanker, jobber, står ved kaffemaskinen og venter. Det er bare slik fjeset mitt er når jeg ikke smiler. Og jeg smiler jo ikke hele tiden. Jeg har altså til dette øyeblikk trodd at jeg har et spesielt surt-utseende hverdagsfjes, som krever sin forklaring for ikke å bli mistolket. Ikke at dette mer sannsynlig er en kulturell lesing av en manglende kontinuerlig happy-mimikk som mange kvinner holder seg med.

Det er rart med sånne erkjennelser. For meg kommer de helst når jeg skriver uten å ha en spesiell retning eller når jeg snakker med folk, sjeldnere etterhvert som jeg blir eldre. Men altså selv i saker som denne som jeg jo har tenkt mye på, plutselig kobler noe seg sammen i hjernen.



Jeg har ligget til sengs noen dager. Nå kjenner jeg energien snike seg inn i kroppen igjen og jeg sitter ved bordet mitt igjen. God følelse, kom igjen energi. Jeg skal blogge om kraftløshet senere.

Bildet er herfra og saken i Sverige er høyst underholdende og handler om at den tidligere Nationaltheater-sjefen først gikk til det mer folkelige Stadsteatern i Stockholm i høst, så poff til Dramaten der den høyeste kulturen bor. Han snappet jobben foran den alle trodde skulle få den og Dagens Nyheter hadde flere saker på topp som vore det Northug og Dagbladet det var snakk om.

Noen gråt offentlig

Noen brakte opp en av mine favoritt #seoghørforp2segmentet-historier, nemlig at Lars Norén var så forelsket i Kirsti Stubø, kona til Eirik. Han skriver om det selv en god del i den offentlige dagboka si, en av inspirasjonskildene til Knausgård. Lars Norén skriver han ikke prøvde seg på Kirsti Stubø av respekt for teatersjefens kunstneriske virke, noe sånt noe.

Det er da som satan at ikke norske tabloider kan bygge opp kjendishistorier om folk som ikke er med i puppeshow på tv.

Men alt dette er jo en helt andre historier enn Eirik Stubø som stager seg.

3 Kommentarer:

Anonymous Hege sa ...

Jeg liker at du skriver om kjønn på den måten du gjør det. Selv har jeg faktisk akkurat i dag tenkt at jeg ikke skal nevne kjønn en eneste gang til i hele mitt liv, - men det kommer jeg heldigvis ikke til å klare.

Det å kommentere at gutta på jobben ter seg annerledes enn damene skaper misstemning, dulgte smil, syrlige kommentarer, - mest fra menn, men også fra noen kvinner. Det blir liksom sett på som litt ufint, som å trekke kjønnskortet, som å slå under beltestedet.

Når vi har møte for eksempel, og vi er tjue rundt bordet, kanskje tolv hokjønn og åtte hankjønn. Sjefen har bedt oss diskutere noe, mene noe. Alle er slitne, ingen orker, - men så tar ei av hokjønn tak i saken, kommenterer, legger temaet på bordet og oppfordrer til samtale. Det får hun. Etter et kvarters relativt fruktbar diskusjon, runder vi av. Da kommenterer ei av damene at ikke en eneste mann har sagt et kløyva ord, - og hun lurer på hvorfor? Et betimelig spørsmål, synes jeg, for det skjer jo så ofte. De fleste mennene synes ikke det er noe å spørre om. De fortsetter å være stille, og det er da de kommer de litt sånn dulgte smila, de oser av "kjerringer, altså". Når møtet er oppløst snakker jeg med et par av de yngste gutta, og de er enige med henne som spurte, de ser problemet, - men de sa det altså ikke høyt ved bordet.

Det er da jeg kjenner at jeg ikke orker mer. For det er jo ikke som om disse mennene er noen svin. På ingen måte. Jeg blir både verdsatt og respektert av dem, men de tillater seg å innta en sånn uansvarlig guttungerolle og melde seg ut når det passer dem.

Litt på sida av det du skriver om, - men det bare presset seg fram.

God bedring. Jeg håper du er på bena igjen.

23 mai, 2014 23:45  
Anonymous marianne. sa ...

Åh, dette er en av mine kjepphester.
Har ikke vært fotografert proft så mange ganger, men kravet om et VARMT SMIL har vært der uten unntak. Uavhengig av situasjon/rolle.
Autoritet, lissom? Forbudt for kvinner å ha det? Mannen ser jo dessuten vennlig ut, selv om han ikke gliser om julenissen.

Og - det nest siste avsnittet. Avgjort en mangel.

Godt å lese at du er oppe!

25 mai, 2014 08:51  
Blogger fr.martinsen sa ...

Kort innpå bare.

Hege, Marta Breen skriver om noe av det samme, Ofte er det selve gjentakelsen som skaper det største ubehaget.

25 mai, 2014 22:49  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start