Å spise limblanding mens man siterer Durkheim

I går skrev jeg en bloggpost om en 27 år gammel student som skrev et leserinnlegg i Bergens Tidende. Hun beskrev sin elendighet i et slikt språk og med slike detaljer at jeg ikke trodde på historien. Studenten hadde ikke familie, sultet slik at håret falt av, spiste en stekt blanding av mel og vann. Innlegget hennes fikk veldig mange kommentarer, et overveldende stort antall tilbød henne hjelp. I dag skriver studenten et nytt innlegg. Nå har hun en slektning, hun takker kommentarfeltet og ber næringsliv samarbeide med Nav om å få ungdom ut i arbeid.

Studentens første innlegg
Min bloggpost fra i går
Studentens andre innlegg

I går diskuterte jeg innleggets troverdighet på Twitter og i min egen blogg. Hilde Sandvik, som er debattredaktør i Bergens Tidende svarte at det ikke var noen grunn til å tro at historien ikke stemmer og at studenten ville svare i dag.

Men studenten har ikke svart på kritikken

Og Bergens Tidende har ikke svart stort mer enn det Mathias Fischer, debattjournalist i BT skriver i leserinnleggets kommentarfelt: Ingen av oss burde egentlig la oss overraske over at det finnes fattige mennesker i Norge.

Jeg har ikke egentlig sett noen tvile på det.

Studenten skriver i dag: "Selv har jeg bare vært arbeidsledig i et halvt år. Likevel rakk jeg å betvile hele mitt eksistensgrunnlag og verdifølelse. Jeg kjenner jevngamle ungdommer som har vært under Nav siden de gikk ut av videregående. Kanskje de begynte litt på slump de også."

Jeg gjetter studenten har kjent på følelsene hun beskriver i innlegget, og har overdrevet så mye at det som kunne vært en situasjon interessant å få innblikk i blir en parodi. Og jeg gjetter hun har gjort det fordi hun vil belyse hvordan De Andre egentlig har det.

Men det vet hun ikke

Og så: Du ikke er ungdom lenger, menneske. Kom igjen. 27. Voksen.

Visst kan studenter som siterer Durkheim og Descartes trenge hjelp. Det er ikke noe galt med å bruke litterære virkemidler for å belyse noe en syns er vesentlig i samfunnet. Det er ikke noe i veien for å ta utgangspunkt i seg selv heller. Men denne studenten skriver ikke en tekst der hun viser frem at det er slik det er fatt. Hun ber i teksten om å bli trodd på håret som faller av av sult og limblandingen (mel og vann) som hun spiser. Bergens Tidende støttet dette i går kveld. Og mange av Bergens Tidendes lesere trodde på historien og flommet over av ømhet i kommentarfeltet.

Jeg mener leserne er ført bak lyset, og jeg ønsker meg fortsatt et svar fra avisa. Mener Bergens Tidende at sannhet i et slikt innlegg er vesentlig?

Debattredaksjonen kunne hjulpet frem leserinnlegget slik det jeg antar er studentens intensjon kom bedre frem.

Jeg ser noen lesere skrive at det ikke er avgjørende om historien er sann, den belyser likevel en virkelighet som finnes, som vi ikke vil se. Jeg mener det er avgjørende at medier beskriver virkeligheten så sant det lar seg gjøre innenfor de genre de har til rådighet.

Egentlig er innlegget i tråd med mye journalistikk om fattigdom, og jeg pleier irritere meg over den. Norsk fattigdom og ensomhet blir ofte beskrevet med overdrevne detaljer og uten kritiske spørsmål. Det gjør oss ikke bedre i stand til å gripe fatt i de problemene som eksisterer. Sannheten om fattigdom er trist nok slik den faktisk er.

Oppdatert: Hilde Sandvik svarte i Bergens Tidende