For en fis: Olafur Eliasson

For en tynn liten fis Olafur Eliassons utstilling i Tate Modern var.

Rett ved basen min for kulturfestivalen ligger Tate Modern. Der er det utstilling av Olafur Eliasson og jeg ruslet bort der i går formiddag og trodde det som viste seg å være utstillingen bare var inngangspartiet til en skikkelig utstilling.

Utstillingen var i gangen, eller på platået da, der du går av rulletrappen, før du går inn i utstillingsrommene. Dere kan se selv, et gult gulv, en vegg med minimalt med skrift på, tre skjermer og en lampe som hang fra taket.

På veggen sto det ikke mye som ga mening og på de tre små skjermene var det ikke mye å se.

Ettersom jeg hadde lest om utstillingen før jeg dro, visste jeg at det er et solenergi-prosjekt, et opplysningsprosjekt bakt inn i kunst og følelsene man får av å holde sola i sin hånd, vil jeg tro. Man kan kjøpe ei lykt på Tate Modern, Olafur står under med en slik, en sol skal det forestille, fin den men.

1.6 milliarder mennesker er uten strøm. Lykta skal gi 5 timers lys etter å ha ladet 5 timer i sola, det hadde jeg lest. Tanken var at lyktene skulle spre opplysning til oss og lys til de som ikke har lys. Vi ser lampa i Afrika. Den skal selges til redusert pris i Zimbabwe, Kenya og Etiopia i august.

Men hvis lampa skal gå over fra å være kunst til også å være et praktisk formål for den som ikke lys har i bokstavelig forstand, da må det være lov å spørre hvor funksjonell den er.

Svaret er at den hverken er funksjonell som lampe eller lommelykt. Er den funksjonell som en hyggelig pynt hjemme hos meg, en ny ting jeg skal lade og passe på ikke får regn på seg og som gjør at jeg må fortelle denne sure historien om en slacktivism-utstilling jeg ikke likte der vi kan bælme i oss rødvin og tenke på de som ikke har elektrisitet likevel? Den ble ikke med hjem fra Tate Modern.

Mer om prosjektet her
Utstillingen varer til 23. september.

Jeg gikk heller og la meg på gulvet i turbinhallen og tenkte på da Olufur stilte ut den store solen i det som er Tate Moderns største hall, den er svær. Det var speil i taket og datteren min la seg ned på gulvet og ble liggende der mens jeg gikk rundt i museet: Man lå og så opp i taket og så dermed de andre som også lå på gulvet og så lagde de mønstre eller vinket litt, kommuniserte på en ny måte fordi distansen speilet gir tillot det.

Jeg liker veggen til Olafur i ny-operaen i Oslo, og fossefallet i New York, hvor fint var ikke det. Men nei, Olafur, no little Sun for me today.