onsdag, april 04, 2012

Édouard Levé: Selvportrett

Jeg har akkurat lest den franske boka fra 2005 som nylig er oversatt til norsk. Jeg likte den veldig godt. Det er lenge siden jeg har blitt så forbauset og begeistret av en bok. Jeg smeltet nærmest sammen med den, testet setningene på meg selv.

Hele boka er enkeltstående (eller nesten enkeltstående) setninger med konkrete påstander om fortelleren. Slik, bare at avsnittene er mine for å vise hopp:

Jeg elsker meg selv mindre enn jeg er blitt elsket. Jeg forbauses over at man elsker meg. Jeg tror ikke at jeg er kjekk bare fordi en kvinne synes jeg er det. Jeg er uregelmessig intelligent.

I restauranter hvor det nesten ikke er folk, teller jeg antall gjester og kjenner medynk med de som driver stedet.

Jeg sier ikke "A er bedre enn B", men "jeg liker A bedre enn B".

Jeg kommer godt overens med eldre mennesker. Jeg har ikke truffet noen gamling som fortsatt hører på rock, derimot har jeg truffet mange av dem som gjorde det da de var unge. Å føle medlidenhet gjør meg nedstemt, men det ville gjort meg enda mer nedstemt å være den noen føler medlidenhet med.

Utenlands gjør jeg ting jeg ikke våger gjøre hjemme, fordi alt virker fiktivt. Etter at jeg begynte å skrive på datamaskin, tar jeg vare på alt jeg skriver for hånd. Jeg drømmer ikke om å stjele. Midt på sommeren fryder jeg meg like mye over en regnværsdag som jeg gjør over en solskinnsdag midt på vinteren. I et fremmed land er jeg mer oppmerksom på det alminnelige enn det enestående, jeg besøker heller små byer der det ikke finnes noe utenom det vanlige, enn hovedsteder som bugner av severdigheter. Jeg har ikke hatt på meg gummistøvler på minst tre år.

Dagen etter at jeg skrev om turen min nedover Mott Street, oppover Mulberry Street leste jeg:

Jeg kan gå i timesvis uten å få vannblemmer. Det fins perioder i livet mitt da jeg gjør overdreven bruk av setningen: "Alt det der syns jeg virker veldig komplisert." Jeg har besøkt Chinatown i New York, jeg har spasert i Mott Street, Mulberry Street, Canal Street og Bayard Street, jeg så ikke annet enn restauranter og butikker som solgte morsomme dingser, små pyntegjenstander og smykker, men jeg klarte ikke å se forskjell på dem, jeg ble ør av ugjennomtrengeligheten til disse få gatene, det var mulig for meg å trenge inn i dem fysisk, men ikke mentalt, sinnet mitt ble værende på terskelen, jeg så ingenting i Chinatown, men jeg kjøpte et par svarte hansker i akryl for fem dollar av en anspent, gammel kineser. Jeg må gjøre gymnastikk i minst et kvarter hver morgen, hvis ikke er jeg stiv og støl hele dagen, jeg arbeider dårlig og blir lett irritert.


«Selvportrett» er ikke preget av at forfatteren kort tid etter at boka var fullført, tok sitt eget liv. Snarere tvert imot ligger en påfallende livsappetitt i underteksten, et ønske om å oppleve så mye som mulig og nyte det på godt og vondt,skriver Fredrik Wandrup i Dagbladet. Den første setningen stemmer ikke. Levé skrev Selvportrett i 2005. Det var etter Suicide i 2008 han tok livet sitt. Om slike ting må man ikke slurve.

2 Kommentarer:

Anonymous Anonym sa ...

Den skal jeg kjøpe
kebbe

08 april, 2012 18:16  
Blogger fr.martinsen sa ...

Gjør det. Sjelden sterk anbefaling herfra. Som regel tenker jeg at det jeg liker kan være innenfor mine spesialinteresser, men denne. Den tror jeg må ha noe for de fleste.

Si fra hva du syns!
Selv om du ikke skulle like den.

Ellers så jeg
denne, tror jeg må sjekke ut den. Den kan godt tenkes den er god selv om han henter så direkte inspirasjon.

08 april, 2012 18:25  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start