Cindy Sherman, Dieter Roth, Joachim Trier

og meg

Jeg har sett på Cindy Sherman før. I dag så jeg en stor utstilling med mange bilder på MoMa. Hun viser frem forskjellige klisjéer av kvinneuttrykk og følelser slik vi kjenner dem fra andre bilder, filmer og tv, kvinner vi ser ellers.

She explores the compexity of representation in a world saturated with images and refers to the cultural filter of images through which we see the world.


Det er interessant. Men jeg ble skuffet da jeg så så mange bilder på en gang og la merke til at hun nesten ikke tar med kvinner som seg og sine med i granskingen. Det går mye i de fremmede kvinnene, de stramme og tilknappede, de litt vulgære, de litt naive.


På MoMa var det også tv-monitorer med levende bilder av Dieter Roth, en gammel mann, en gammel kunstner. Han satte kamera fast på posisjoner i leilighetene i Reykjavik og Basel og så ser vi ham sitte ved arbeidsbordet og arbeide og drikke juice. Eller re sengen og så gå til sengs og så ligge og lese med nattbordslys. Eller stå og vaske opp.


Jeg fant ingen stillbilder fra ett av kameraene, helheten ser ut til å ha fristet fotografene, ikke et bilde av en gammel mann som vasker opp.

Jeg ble rolig av å se på ham. Jeg ville hatt ham projisert på skjerm i stua. Der er Dieter, kunne jeg tenkt, han vasker opp. Det likner på deler av den funksjonen sanntidsmedier som Facebook og Twitter har, vi ser hva de andre gjør. Det fins andre mennesker. De gjør ting. De deler det de ser seg tjent med å dele og det de får til å dele. Mens jeg så på Dieter føltes det som jeg så rett inn i hverdagen hans, som om han ikke var iscenesatt. Det var han jo i høyeste grad, han hadde selv satt seg ned. Men det var en god følelse.

Nå er Dieter død forresten. Han lagde hverdagsprosjektet det året han nyktra seg og ett år før han døde av hjertestans i ateliéet i Basel.


Hvem er de andre? Hva holder de på med, når gråter de snørr, hva er det de andre ikke tør fortelle at de ikke får til? Jeg så Oslo 31. august i kveld, på MoMa det også. Jeg ble glad for den filmen. Joachim Trier gransker seg selv og sin egen kultur, meg og, vår.

Jeg likte språket hans i filmen så godt, variasjonene i lange snakkescener, langt tak, korte klipp, fine Oslo, lun humor, alt det, språket og det den handlet om. Jeg er sikkert den siste av oss som leser dette som ser den. En gang til, jag vill åka mer.


Det er en oppsamling av nye filmer fra ikke så kjente regissører som vises. Salen var full av filmfolk tror jeg. De stilte gode spørsmål etterpå og Joachim Trier svarte på sin sympatiske og personlige måte, han deler, det er bra.


Jeg bare satte meg ned igjen,
ga opp prosjektet med å ta et bilde.