tirsdag, oktober 26, 2010

Sånn vi bor

Hvordan vi har det hjemme interesserer meg.
Og hvordan vi fremstiller at vi har det.

I kveld traff jeg noen fremmede mennesker sammen med en venninne.
Etterpå sto vi to kvartaler unna der jeg bor og det var fullt på alle steder og vi skulle bare ta en øl eller no, så jeg sa vi kan godt gå hjem til meg, jeg har i det minste konjakk, søt vin, grappa, stillhet, anledning til å røyke inne.

Men det gikk ikke helt og jeg skjønner dem

Det kommer andre regler til idet vi går inn i noens hjem, vi blir gjester, det blir intimt, vi mister frihet. De kunne ikke vite at folk kan gå inn hos meg med uteskoene på, at de kan kaste fra seg frakken på senga mi, at jeg ikke har sofa som man må sitte bakover i men bare et bord, hva skal vi kalle det, det er ikke et spisebord bare, det er et spise- et arbeids- et se på nett-tv-bord, det er bordet der alt foregår. Og så har jeg noen stoler til. Men såklart, det er likevel hjemme hos noen.

Jeg har skrevet om nettsiden The Selby før, en side som fotograferer folks hjem, hjem som riktignok er rotete kanskje men sjarmerende likevel, alltid sjarmerende, alltid visne roser som en memento mori, aldri synlige strømkabler som viser at vi lever.
I denne bloggposten prøvde jeg vel nærmest å selbyfisere hjemmet mitt.


Jeg kom på Selby igjen da jeg så han på tv i "Nasjonalgalleriet" nylig. Selby vil at rommet han bor i i New York skal se ut som innsiden av hodet, alt han tenker på skal være på veggen, han liker rot men hans hjem er mer rotete enn de han fotograferer syns jeg. Innslaget med Selby kommer 20 minutter uti programmet.


Og så kikket jeg gjennom nettsiden til Selby igjen.
En av de siste postene er fra huset til Albert Maysles og kona Gillian i Harlem og bildene er lagt ut for en måned siden.

Husker dere Albert Maysles?

Han er en av to brødre som lagde dokumentarfilmen om Grey Gardens, mor og datter Edie Beale, slektninger av Jacqueline Kennedy, bosatt i East Hampton, playground for the rich, men som etter en skilsmisse og endel stahet eller viljestyrke, i alle fall et fall ble boende uten å ta seg til noe i skitt og elendighet.

Nå er Albert Maysles 83 og jeg ser på huset der han bor. Bildene i denne posten er fra den leiligheten. Det er tett med ting der. Jeg har det litt sånn selv, ting som står ute, ikke i skap, jeg liker å ha dem rundt meg. Ulempen er at det kommer fett på tingene, fra matlaging og fra peisen, de må vaskes med jevne mellomrom. Det ville åpenbart vært familiært for fremmede å komme inn hit, ikke som tapasrestauranten vi endte på, den hyggelige tapasrestauranten, med et hint av hjemmekoslighet der kjøkkenet med kokkearbeidet syns for gjestene som er der.

Jeg skrev om Albert Maysles i fjor da spillefilmen om Grey Gardens kom, med Jessica Lange og Drew Barrymore som mor og datter Edie Beale. Nå har jeg forresten akkurat husket å bestille den på dvd, og sett den. Skuespillerne legger seg veldig nært opp til det jeg så i dokumentarfilmen til brødrene Maysles, ganglag, mimikk, alt.

Her er bloggposten: Maysles var tidligere professor i psykologi. Han sier at søstrene ikke var syke men at reaksjonene mot dem og filmen sier mye om hva vi tåler i samfunnet vårt.

Det mest intime i leiligheten min, i hovedrommet, er at senga for tiden står der, sammen med bordet og pc-en og stolene og kjøkkenbenken og det latterlig store kjøleskapet. Det er et eksperiment. Det er merkelig å legge seg i senga rett ved bordet, å ta avisen med seg fra bordet bort til senga, å ligge i stua i senga og se på dvd på tv-en uten tv-signaler, helt anderledes enn å gå de 7 meterene eller hva det er bort til soverommet der jeg også pleide å ta med aviser.

Den franske kunstneren Sophie Calle hadde et prosjekt der venner og venners bekjente kom og sov i senga hun hadde på atelieret, de måtte avløse hverandre på en sånn måte at det kontinuerlig lå noen i senga hennes, de kunne ha pysj på eller være nakne. Men de måtte kjenne varmen i dyna fra det forrige mennesket som hadde ligget der. Der er i alle fall det en kollega fortalte meg da vi gikk nedover Thorvald Meyers gate en ettermiddag nå nettopp. Jeg tenkte på det og la merke til at der gikk grensen min, pussig nok. Å kjenne en bekjents varme gjennom en dyne, å skulle sovne i det, mulige hudmolekyler som var blitt fast i bomullsstoffet, for intimt.

Er det som forskjellen på at noen som du ikke har sex med eller ikke har født ikke bare stryker deg på kinnet med håndbaken men bruker flaten av hånda og stryker den på halsen under øret, sa kollegaen. Akkurat.

2 Kommentarer:

Blogger Lindkvist sa ...

Det kommer ingen bloggpost når jeg vil se hvordan du prøvde å selbyfisere hjemmet ditt.

04 november, 2010 15:20  
Blogger fr.martinsen sa ...

Men nå!

(takk)

04 november, 2010 22:33  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden