torsdag, mars 20, 2008

Harry med hyllemeter

Da jeg leste Tom Egelands bloggpost her om dagen fikk jeg lyst til overkomme min irritasjon over hvor vanskelig det er å kommentere på Forfatterbloggen og forsøkte å registrere meg for å få kommentert Egelands irritasjon:

- Likevel trekkes blikket mitt hele tiden til Gunn-Helen Øyes hårreisende påstand: "Jeg synes faktisk det er litt harry å fylle en stue med metervis av bøker."

Men nei

Fordi mobilnummeret mitt ikke er registrert i telefonkatalogen nyttet ikke det, siden vil sende meg sms med kode. Jeg har til nå på nett ikke opplevd at jeg ikke har kunne registrere meg i et forum f.eks ved hjelp av en epost-adresse. Jeg syns det er merkelig at Bokklubbene har ordnet seg med så kommentarvanskende regler.

Så jeg får ta det her

Og også nesten hoppe over folks automat-erglelser over mennesker som uttaler seg om trender. Tom Egeland foreslår at vi skal ta avstand fra trendanalysen, ikke bare det, men gi jamt faen i den.

Som om det å si noe om hvordan forbruk endrer seg og deretter se på endringene ut fra kulturelle klasser skulle være å gi oss forslag på hvordan vi kan fremstille oss som moderne? Hun sier ikke "det er harry å samle bøker så slutt med det". Hun sier "i vårt samfunn er det nå mange ting som tyder på at forholdet vårt til bøker har utviklet seg på en sånn måte at det det kan anses som harry å gjøre det".

Mine "". Jeg tolker Øye for deg..

Det hun sier selv i sitatet sitt er
(ikke på nett dessverre),

- Jeg synes faktisk det er litt harry å fylle en stue med metervis av bøker. Mange steder, blant annet i Firenze (hun bor i Italia, min tilføyelse), har de egne bokhandlere hvor du kan levere inn gamle bøker og få nye tilbake. I tillegg er det flere hoteller som har laget egne folkebiblioteker med bøker som folk legger igjen på rommene sine. Men dette er selvsagt generasjonsavhengig, de gamle gjemmer ofte på sine bøker helt til de dør.

Egeland skriver

- Øye reduserer det å samle på bøker til et slags intellektuelt statussymbol. En trend, en motegreie. Boksamlingen har ingen egenverdi utover å representere vår intellektuelle forfengelighet.

Mens jeg syns

Hun sier ikke at bøker ikke har en egenverdi, men det er mulig å gi denne videre. Bøker er i mindre grad en hard kulturell valuta som skal tjene som bevis for den som kommer innenfor dørene dine på hvilket utdannet menneske du er.

Vi trenger ikke samle som et ekorn på hver eneste en. Vi kan spare på de vi syns vi trenger. De andre kan vi gi videre til en annen som kan ha glede av den. Eller brenne den. Jeg gjør begge deler.
Bøker er bare i papir i utgangspunktet.

Jeg har selv hatt glede av å legge igjen Erica Jongs roman Serenissima på et hotell i Venezia. Den handler om en kvinne som er nettopp der.

Jeg syns det er interessant å se på hvordan forholdet vårt til bøker endrer seg. Selv om man mener at bøker er viktige så er det selvsagt mulig å se på funksjonen de har som statussymbol også.

Jeg har skrevet før om den store opprydningen jeg måtte ta da jeg flyttet fra stor leilighet til liten. Det tvang meg til å se med et kritisk blikk på alt jeg eide, også på hvilke bøker som skulle få være med på flyttelasset.

Jeg kom frem til at bøker ikke er fundamentalt anderledes enn andre ting jeg har i huset. Noen av dem ble med fordi jeg fortsatt har bruk for dem. Noen ble med fordi de er en del av historien min, hvem jeg var en gang. Noen ble med fordi jeg har sentimentale følelser til dem.

Men det var ikke nødvendig for meg å ha med Fay Weldons samlede for å ta hensyn til dette. Jeg bryr meg ikke om Fay Weldon lengre, jeg tok med de to jeg liker best og ga bort resten.

Jeg tenkte på at min hang til å skille ut bøker fra alt annet papir hadde noe jålete over seg: se jeg har mange bøker, jeg tenker. Bøker er papir med tekst på. Jeg sparer ikke på alle avisartikler som har hatt betydning for meg heller, da ville jeg forresten bli sett på som gale Anna. Jeg opphøyer ikke lenger bøker i seg selv.

Jeg kjøper fortsatt bøker

De jeg liker veldig godt får bli, de andre gir jeg bort.

"Dernest overser Øye at bøker representerer noe utover seg selv. Bøker representerer kunnskap, fantasi, lekenhet, visjoner. Kan bøker virkelig gå av moten? Kan bøker reduseres til noe på linje med Arne Jacobsen-stoler, Poul Henningsen-lamper, linoleum og naken furu?"

Neida, bøker kan ikke gå av moten, men det å samle dem kan. Tom Egeland viser om mulig større mangel på kunnskap enn meg selv når det gjelder kunnskap og lekenhet i utformingen av stoler og lamper. Jeg vet om mange bøker som ikke ville blitt redusert hvis jeg sammenliknet dem med god design.

25 Kommentarer:

Anonymous Jarle Petterson sa ...

Jo, men er det ikke egentlig med den intellektuelle velstanden som med den økonomiske: man stiller den helst ikke til skue. På den annen side må man jo simpelthen ha respekt for plassmangel.

Men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det fins show-offs blant kulturelle wannabes, liksom de fins blant nyrike (eller dem som skulle ønske de var det).

20 mars, 2008 16:12  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg er helt enig i at begge poengene i det første avsnittet ditt.

Men den intellektuelle show-off når det gleder bøker tror jeg ikke mest kommer fra wannabes, jeg tror mer det er et kulturelt etterslep fra den tiden da det virkelig var noe å vise frem: bøker og piano.

20 mars, 2008 16:18  
Anonymous Jarle Petterson sa ...

Det er nok mye riktig i det De bemerker, fr. Martinsen. Likevel kan jeg liksom ikke helt fri meg fra denne fornemmelsen av at minst brorparten som ble spurt i enqueter Natt&Dag begikk blant det vakre folket i Oslo på nittitallet, i alle fall hadde Prousts "På sporet av den tapte tid" i bokhyllen. Og jeg husker at jeg nesten måtte se på dem en gang til, med en slags verkende trang til å uteksaminere dem om essensen i storverket, men manglet naturligvis faglig grunnlag derfor.

Så påberoper jeg meg heller ikke å ha det i hyllen (se så: der var den katten ute av sekken).

Asj… De skjønner hva jeg mener.

20 mars, 2008 16:35  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jo, men Natt og Dag-lesere er ikke noe mer wannabes enn de Morgenbladet, Dagens Næringsliv og Dagbladet spør vel?

De fleste av oss er vokst opp i en slags middelklassehjem.

Jeg er forøvrig enig med deg i forundringen over hva de svarer de som blir bedt om å gjøre rede for hvilke kulturelle uttrykk som har gjort inntrykk på dem.

Det gjelder hele røkla.

Jeg er sjelden kjent med de forfatterne som blir nevnt. Og det er faen-meg-ikke fordi jeg er så dårlig orientert. Folk nevner de mest kulturelt holdbare og ikke-så-kjente av dem de liker.

Tidligere så jeg denne tendensen til kulturelt jåleri mer i musikk. Jeg syns musikkmiljøet er blitt rausere. Mulig dette er tilfeldig.

20 mars, 2008 16:54  
Anonymous Jarle Petterson sa ...

Morrabla, sier De? Ha, ikke få meg startet. Der finner De de verste av de verste, naturligvis, men man vet jo aldri med disse morrablaleserne: Det fins tross alt en og annen helt oppriktig intellektuell innimellom der, mens resten bare driver og flasher en slags kvasikulturell ballast.

Jeg var litt involvert i blekka da den ennå ble satt i bly, forresten. Det var andre tider det.

Nei, Natt&Dag-leserne ble bare litt lettere å ty til, siden det var noe mer opplagt at de fór med tøv og fanteri (hva Proust betraff, i alle fall). Med MB-leserne blir det litt mer comme si comme ça, liksom (skjønt de jevnt over er verste sort).

Det blir uansett noe ynkelig over det å måtte støtte seg til andre menneskers (store forfattere og filosofers) tenkning i ett og alt. Tross alt er vi da utrustet med hoder.

Så får De heller tilgi at jeg sklir litt ut. Pokker, det er da påske.

20 mars, 2008 17:17  
Blogger fr.martinsen sa ...

Skli ut er greit, og påske er det visst. Men hvorfor har du alltid dette arkaiske språket lurer jeg på.

Og verre. Hvorfor kategoriserer du Morgenbladets lesere på et såpass tåpelig vis?

Jeg må nok kategorisere synet ditt på Natt og Dags skribenter som overfladisk. Jeg gjetter at de kan sin Proust like godt som en annen. Forrige redaktør (Audun Vinger) ble forøvrig redaktør i Vinduet (litterært tidsskrift).

Men jeg er enig med deg i at det er ynkelig å måtte støtte seg på andres tanker hele tiden. Vi er tenkende individer og vi kan uttrykke oss, også med vårt hverdagslige språk syns jeg.

Desto bedre. Og enda mer.

20 mars, 2008 17:28  
Anonymous Jarle Petterson sa ...

Hvis De med det arkaiske språket mener dis-formen, er det nok mest en gammel blogg-greie. Jeg mener, jeg omgås jo ikke folk på det viset i det daglige. Da skulle De ha lest oss i gamle, gamle Morgenbladet, fr. Martinsen: Der var det nemlig sproget som var arkaisk, i så stor grad at det faktisk het både censur, gjennem og mellem.

Rettetast på skrivemaskinen? Ha! Snøft, vel… Wussies! Jeg håper det forklarer litt, men nå handlet det plutselig om meg. Det var ikke meningen.

Misforstå meg endelig rett: Jeg vil jo hverken skribentene i hverken Morgenbladet eller hverken Natt&Dag&Tid eller vinduer til livs. Jeg mener å huske at jeg siktet til leserne.

Det med språket er altså bare en blogg-personae-greie. Jeg skriver jo ikke slik ellers. Se i nåde.

20 mars, 2008 18:03  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nåde. Det er tross alt påske.

20 mars, 2008 18:09  
Anonymous Hjorthen sa ...

...og jeg må bare skyte inn at denne Forfatterbloggen virkelig er dønn irriterende. Jeg har prøvd å registrere meg to ganger, og blitt sittende og vente på den koden som skal komme på sms i evigheter. Begge gangene har den kommet over tolv timer etter at jeg har bedt om den, og da har jeg selvfølgelig forlengst lukket det vinduet hvor den skulle skrives inn. Om den hadde virket aner jeg ikke. Kan ikke fatte at det går an å gjøre det så tungvint i 2008.

Heldigvis er det jo stort sett lite som er kommentarverdig der inne da;-)

20 mars, 2008 18:30  
Blogger fr.martinsen sa ...

Sant nok, det siste.

Nei det er veldig rart. Jeg er ikke for hindringer i det hele tatt.

Men når de nå først skulle ha (pga. et par sinnatrollkommenatorer?) Så er det en veldig ukyndig måre de har gjort det på.

20 mars, 2008 19:03  
Blogger i1277 sa ...

Mye å ta tak i her, holder meg først og fremst til det som sies i hovedinnlegget tror jeg.

Jeg har det litt på samme måten(?) med musikk. Nesten alle andre som er såpass interessert i musikk som meg selv har et nærmeste ubrytelig bånd til formatene©, enten det nå er vinyl eller CD eller hva det måtte være. Viktigheten av å eie akkurat den innretningen som platebransjen har kommet opp med for å lagre musikken man liker er så integrert i "musikkelsker"-kulturen at å si "jeg opphøyer ikke lenger cder i seg selv" nærmest er tabu.

Men selv om det ikke betyr så mye for meg lenger om jeg har et album på CD eller på harddisk, så lenge det er tilgjengelig i en eller annen form, så er jeg jo ikke fullstendig fri for denne absurde og dypt materialistiske forestillingen om at man ikke kan nyte et åndsverk (lyd, tekst eller bilde) skikkelig før man har en fysisk manifestasjon av nevnte i hyllene. Det er vel og noe med eierskap, som kan kjennes sterkere når vi har noe håndfast å vise til.

Og med eierskap følger status selvfølgelig - vi er det vi eier, og showoffs og wannabees er vi alle sammen, Petterson.

Jeg driver nemlig også med reorganisering av bokhyllen om dagen (fordi store deler av den plutselig har reist sin vei), og det er selvfølgelig "viktig" for meg hvilke bøker som står der og hvordan. Jeg er for eksempel lite begeistret for å ha "Ta utfordringen" og "Oslopiken" der, de blir stuet litt nedover og bortover, mens De Bottons "The Architecture of Happiness" gjerne må få stikke litt stolt utover (i likhet med en del andre som står der har jeg ikke hatt tid til å lese den, men det jeg har sett av den virker fantastisk utfra mine interesser og synspunkter, sånn apropos diskusjonen om han og alle skrivebordene på denne bloggen for en tid siden, og ganske malapropos det vi snakker om nå).

For mange år siden opererte vi forøvrig på med en "skammens samling" på CD-fronten. Medlemmene av denne ble tatt ut av de vanlige hyllene og forvist til et eget og mer diskret sted. Jeg tror faktisk de platene er skilt ut fra resten fremdeles. Uærlighet kan vare en stund det også.

Ellers synes jeg ikke denne trendanalytikeren høres så troverdig ut når det gjelder dette med metervis av bøker, mye mulig er ikke dette ikke akkurat trendy, men harry skal det jo godt gjøres å få dette. Eller er det hyller fulle av "Sagaen om Isfolket" damen tenker på?

Det kan fort være noe i at musikkmiljøet har blitt rausere. Man har i hvert fall blitt vant til å høre mer og flere typer musikk. Mye eklektiske og sjangeroverskridende greier fra 90-til 00-tallet som åpnet øynene for mange. Jeg har nok mildnet litt selv - husker jeg på 90-tallet satt med armene i kors i foraktfull demonstrasjon mot festvertens hang til Spice Girls. Noen år etter hadde jeg anskaffet ikke bare begge de første platene, men også Spice World - The Movie (joda, det var jo også ironiens tiår, men lell da gut). Det er kanskje alderen? Har alle plutselig blitt litt eldre samtidig?

20 mars, 2008 20:41  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hehe, kanskje alle er blitt eldre samtidig. Eller kanskje vi har gjort narr av å stå bakerst i konsertlokalet og si at vi digga det bandet før de kom med sin første singel så mange ganger at vi må finne mer sofistikerte måter å distansere oss fra røkla på?

Alvorlig talt syns jeg vi er i en rausere tidsalder kulturhierarkisk sett. Litt.

Hvis jeg skal se kritisk på min egen bokplassering så er det endel å hente her også. Jeg har de tyngste diskret plassert i stua men på en tilsynelatende lite show-off-aktig måte, i nederste hylle.

Og jeg praktiserer kanskje en slags salongstil fra 1800-tallet: oppholdsrommet er halvoffentlig mens du må inn den private salongen (soverommet) for å finne Svøm med Shane Gould.

Bortsett fra at jeg gikk og hentet den nå i protest mot meg selv.

20 mars, 2008 21:04  
Anonymous Jarle Pe sa ...

Ahahaha... Litt sånn som å skryte på oss at vi så The Sugarcubes på Sardines på åttitallet eller digga Svefn-G-Englar på nittitallet, bare for å oppdage at midtstrømmen gjorde noe av det samme neste tiår, på en måte? Wuhuhu... Vært der og gjort det. Arkaisk talemål til tross.

Gud, så godt å være avantgarde.

20 mars, 2008 23:20  
Anonymous Jarle Petterson sa ...

Fytti…

Ó, guð vors lands! Ó, lands vors guð!
Vér lofum þitt heilaga, heilaga nafn!
Úr sólkerfum himnanna hnýta þér krans
þínir herskarar, tímanna safn.
Fyrir þér er einn dagur sem þúsund ár
og þúsund ár dagur, ei meir:
eitt eilífðar smáblóm með titrandi tár,
sem tilbiður guð sinn og deyr.
:; Íslands þúsund ár, ;:
eitt eilífðar smáblóm með titrandi tár,
sem tilbiður guð sinn og deyr.

Er det rart man går litt nordisk iblant?

Og jau (how's that for archaic), man kjøpte da Home of the Brave i 1986, må vite. Her vet man å score billige poenger hos blogginnehaverskene.

20 mars, 2008 23:34  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hehe, 1986 12. mai da satt jeg i konserthuset på en av de første radene på Laurie Andersonkonsert.

Og det må da ha vært dette jeg så?

Talk normal

Jeg husker vanligvis hverken årstall eller datoer, men det var et spesielt år og en spesiell dato.

21 mars, 2008 11:59  
Blogger Anathema sa ...

fr.martinsen: Takk for spennende post.

Jeg har en litt annen innfallsvinkel til dette med eierskap til bøker. Mine bøker er mine kjæreste eiendeler, og jeg kunne aldri tenke meg å gi dem fra meg.

Slik jeg ser det, er bøker mer personlig enn det meste annet du kan ha, mer personlig enn f eks fotoalbum. Bøkene dine sier mye om hvem du er - hva du tenker, hvem som har påvirket deg osv. (Så kan man selvfølgelig diskutere om det er viktig å ha personligheten sin på utstilling. Jeg lar den fare; selv synes jeg det er greit.)

Mine bokhyller er fulle av all slags bøker. Der står "Den hemmelige hagen", utgitt i Barnas Bokklubb på 70-tallet. Det var den første boken jeg leste, da jeg var 6, og jeg elsket den så høyt at jeg prøvde å kle meg ut som Mary slik hun så ut på tegningene i mammas gamle trenchcoat. Den boken er en del av meg.

I oppveksten tilbrakte jeg mange timer hver dag med nesen i en bok. Bøkene ga meg så mye, på så mange plan, både i min personlighetsutvikling, i språket mitt og ift. ren skolelærdom.

Noen over her nevnte "Sagaen om Isfolket". Den står der, den også. Jeg leste den da jeg var 14, og jeg fordypet meg helt i Sandemos merkelige univers. I puberteten var det frigjørende å kunne lese at sex var vakkert og naturlig, og at kommunikasjon og tillit var de viktigste ingrediensene i et forhold. "Sagaen om Isfolket" var viktig for meg i tenårene. Jeg gjør et poeng av å ha den på en prominent plass i stua og unnskylder den aldri.

I bokhyllene mine står bokklubbøker, paperbacks, førsteutgaver, chick lit og kriminallitteratur. Det er en fargesprakende, umatchende boksamling som blir brukt og lest.

For meg er det vanskelig å se på en bokhylle som harry, hvis man da ikke mener "borgerlig". Jeg så at det var noen over her som skrev om bokhyller og piano. I så fall kan jeg være enig. Jeg har sett i flere frognerhjem at bøker er kjøpt for å matche bokhylla og stuemøblene. Bøkene er brune med diskret gullskrift, og hvis man går nærmere og ser, vil man kunne se gamle leksikon ispedd DetBeste, og noen av bøkene kan til og med stå opp ned uten at eieren har lagt merke til det. DET er vel noe av det mest harry jeg kan tenke meg - å sette frem bøker som pynt.

På den annen side er det selvfølgelig samme motivasjon bak å kjøpe bøker som gir intellektuell kredibilitet for å gjøre inntrykk på dem man ønsker å gjøre inntrykk på. Det gjorde jeg meg iblant skyldig i da jeg var i begynnelsen av 20-årene, og jeg har bøker fra denne tiden som jeg nok aldri kommer til å lese. Disse bøkene ville det forsåvidt ikke være noe tap å kvitte seg med.

Det kan vel argumenteres for at denne typen "pynt" er like overfladisk som de brune bøkene med gullskrift.

Jeg har tatt et valg på å ikke bruke bøker som falske akkreditiver. Jeg vil at bøkene mine skal reflektere meg.

Det er mulig jeg nå går litt utenfor det du ønsket å diskutere, men på et helt generelt plan kan jeg vel si at jeg oppfatter begrepet "harry" som innskrenkende. Det setter sosiale begrensninger for hva som er akseptert i et miljø (med mindre man tilhører det miljøet som var i Strømstad i går). Jeg har opplevd det som veldig frigjørende å forsøke å se bort fra slike sosiale grensesettinger.

21 mars, 2008 15:34  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk for det og takk for fine delinger av forholdet ditt til bøkene dine. Jeg var også en lesehest - og er. En periode i barndommen leste jeg i snitt en bok om dagen. Nå ligger jeg på en i uka tenker jeg. Men jeg får fortsatt ikke sove uten å lese i noe.

Språket mitt ja, det kom som for deg med bøkene. Jeg kan huske at jeg ikke helt skjønte at man måtte pugge ortografi, for jeg visste hvordan ordene skulle skrives, jeg hadde jo sett dem så mange ganger. Og senere har språket utviklet seg. Og om ikke erfaringer, for dem tror jeg ikke det er så lett å lese seg til, så har i alle fall bøkene satt ord på mange grøtete erfaringer jeg har gjort selv og utvidet tankene om dem.

Neida, jeg syns ikke du går utenfor det jeg ønsket å diskutere. Jeg er enig med deg i at det er frigjørende å forsøke å se bort fra de sosiale grensesettinger som "harry" angir. Men jeg ser på det sånn at det betegner et kulturelt hierarki som er - enten vi vil eller ikke. Og at det ikke er feil å diskutere det, men interessant.

Nå kan man godt si at Øyes uttalelse er med på å befeste et slikt hierarki heller enn å diskutere det, men jeg syns i alle fall det er interessant at hun bruker det (litt sleivete) for å peke på en endring.

Jeg tror ikke bare hun peker på de borgeliges gullkantebøker. Jeg tror like gjerne hun peker på oss med boksamlinger med Foucault som vi kanskje aldri får lest. Jeg tror hun sier at det som var gangbar mynt en gang i så henseende ikke er det lengre. Og at vi har begynt å se på bøker som noe vi også kan gi videre, ikke samle på som om vi var et ekorn.

Mine bøker reflekterer også meg. Jeg trenger bare ikke alle lenger. Jeg trenger de jeg bruker, noen minner og noen tunge som jeg kanskje likevel vil lese hvis jeg brekker beinet en dag.

Det er mye annet å bruke plassen til også i en leilighet. Jeg vil at det skal være plass til minner her og minner er ikke bare bøkene som forteller meg hvem jeg var en gang, det er også fotografier og plakater, møbler fra slektninger, møbler jeg har kjøpt selv i ulike perioder. Men så skal det jo også være luft her. Og plass til noe nytt.

Du skriver "I bokhyllene mine står bokklubbøker, paperbacks, førsteutgaver, chick lit og kriminallitteratur. Det er en fargesprakende, umatchende boksamling som blir brukt og lest." Hos meg også, men jeg vil ha flest som jeg bruker og få som utelukkende er minner. Kanskje er jeg eldre enn deg og hadde flere meter med bøker som var utdaterte for meg? Hvor mange meter minner skal et menneske ha...

Og som sagt, nå gir jeg bare videre en ny bok som jeg har kjøpt og ikke likte så godt at jeg vil lese den om igjen.

Du skriver ""Sagaen om Isfolket" var viktig for meg i tenårene. Jeg gjør et poeng av å ha den på en prominent plass i stua og unnskylder den aldri." Lurt nok. Jeg er nesten i mål med å ikke unnskylde meg selv for rot. Man får stå for den ryddingen man ikke har gjort og den Sandemo man har lest. Men igjen, hvis fortiden er i metervis og Isfolket ikke gjelder lengre er det for meg greit å bare ha et par av dem. Slik at jeg husker perioden.

Jeg er glad i bøkene mine. Men jeg holder nok fotografiene enda høyere.

Og stakkars den som evt. skal kommentere etter dette, så mange ulike stier vi er på nå. Det er lov å bare gå videre på en sti.. Jeg klarte bare ikke å la være å skrive langt. Men det er lov det også. Er det ikke min egen blogg da? Jo for faen. Jeg kan skrive lange kommentarer hvis jeg vil. Og det kan dere også.

21 mars, 2008 22:11  
Anonymous tb sa ...

Jeg er glad i alle bøkene mine, jeg! Før i tidenhente det at jeg sto opp midt pånatte for å kikke litt i bokhylla. Det har jeg nok stort sett sluttet med. Umulig å skille seg fra noen av dem er det i alle fall.. (og ikke har jeg en eneste Proust, heller.. Mine hyller er fulle av det "litterater" i norge i 90% av tilfellene sannsynlgvis ville fnyse litt oppgitt over.. (hmmm, det der var litt sånn "homoer er ok, de, men jeg er heterofil, altså!"-utsagn?))

25 mars, 2008 09:14  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nei, var det det da? Tro`kke det.
Jeg er glad i noen av bøkene mine, ikke alle.

Jeg har nok blitt mer glad i de andre tingene mine når jeg tenker meg om nå. Alle de små tingene som hjemmet mitt består av, hammeren på ganghylla og sånn.

25 mars, 2008 16:00  
Blogger Strekker sa ...

Jeg har kjøpt leilighet, og har bestemt at jeg vil ha arbeids- og leserom i stedet for gjesterom. Og satt og lurte på hvor mange hyllemeter jeg vil trenge for å få plass til mine og min høyere halvdels vel 20 bokkasser (hvorav sikkert ti med ulest Foucault!), som før eller siden skal pakkes ut. Mange av dem har vært forvist til boder i årevis.

Så jeg googlet "hyllemeter", og havnet i denne fine posten m/kommentarfelt, som jeg jo har lest før.

Jeg ville gjerne hatt bøkene mine i stua, men den er så bitteliten, og da vil jeg heller bruke plass på det store spisebordet mitt.

Det var egentlig bare dét.

16 november, 2009 17:38  
Blogger Strekker sa ...

(Jeg er forresten gift med en som sparer på alle bøker han har lest. OG avisartikler. Selv har jeg flyttet hvert år de siste seks årene, og har fått stadig færre bøker. Til gjengjeld er jeg glad i alle bøkene jeg har. Hvis vi skal flytte noen gang senere, er jeg fristet til å kreve separata flyttesjauer. Én for skrotnissen og én for den usentimentale.)

16 november, 2009 17:43  
Blogger fr.martinsen sa ...

Separat flyttesjau var en interessant tanke, ha ha.

Det var fint å få lest denne gamle posten egentlig, jeg ble litt sånn: Jøss, den var da ikke så verst den der. Det var en fin følelse å få, her jeg satt og lurte på om jeg skal bli i stand til å mæle et par gode skriftlige ord etter hverandre igjen.

Men de kommer nok veltende ut igjen, ordene. Må visst bare la kroppen få hvila si først.

16 november, 2009 18:15  
Blogger Strekker sa ...

Ja, den er fin.

Separat flyttesjau virket som et høyst reelt behov da jeg kom hjem fra jobb i går kveld. Minst 20 av de kubikkmetrene som fylte den lille treromsen virket (for meg) helt unødvendige. Tror herr gale Anna må kjøre sitt eget løp hvis vi noen gang skal flytte igjen. Men det håper jeg jo egentlig at vi ikke skal!

17 november, 2009 14:27  
Blogger i1277 sa ...

Trivelig gjensyn med aldrende post, ja.

17 november, 2009 22:38  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er fint men sjelden at gamle poster får nytt liv i kommentarfelt.

Jeg lurer på hvorfor, jeg har f.eks skrevet tydelig nederst i en del av de postene som blir googlet ofte, f.eks der folk er på jakt etter gode og rimelige hoteller i endel byer at jeg ser kommentarer hver dag og kan svare. Likevel, poster som er mer enn et par dager gamle får sjelden kommentar.

17 november, 2009 22:48  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start