En uferdig tanke

Den dreier seg om at vi alle blir konservative, eller vi kan godt kalle det hensynsfulle, av å ikke være alene i verden, altså av å ha familie. Men det får være grenser. Det er tanken i korthet.

Fordi vi lever i et samfunn må vi geberde oss på en fint sammensatt måte for å passe inn i det på den måten vi selv syns er passelig,
men at vi samtidig ikke tar så mye hensyn til andre at vi mister muligheten til utfoldelse selv. F.eks mister muligheten til å presse grenser i samfunnet.

Min erfaring med å være mor var at jeg gled inn i samfunnets fold på en annen måte enn jeg hadde gjort i de årene mellom jeg var definert som noens unge og til jeg fikk en selv.

Det var jo nødvendig, det kom helt av seg selv. Jeg gjorde det med glede også. Jeg ville oppfattes som en ansvarlig forelder og jeg ville heller ikke være en strevsom mor å ha. Dermed gikk jeg på foreldremøter og kledde pent på meg og bakte skuffekake selv om de fleste dessverre viste seg å ikke være så meningsfulle. Og så videre.

Men det bør være grenser. Noen ganger må man som menneske tillate seg å gjøre noe som er utenfor rammene selv om det kan føre til ubehag for et barn, en kjæreste, en mor. Det er ulempen for den andre. Det er noe den må prøve å lære seg å tåle.

Jeg, f.eks, kan ikke bare se meg selv som en som representerer en kjæreste på en måte som alltid gjør den andre stolt, jeg kan ikke bare si ting som behager min mor og som hun kan fortelle om med stolthet. Og jeg kan komme til å være til ubehag for barnet mitt.

Jeg ønsker meg at vi skal kunne tillate oss dette innenfor rimelighetens grense, kanskje tilogmed litt utenfor.
Så skal jeg forsøke å se med raushet på at de nær meg gjør kontroversielle eller rare handlinger også.
Nå som jeg er så voksen syns jeg i mindre grad det smitter på meg.