lørdag, juni 24, 2017

Jeg legger det her, så har jeg det

Dersom eg ikkje kan gjere noko rimeleg forståeleg på folkeleg vis, men har ein terminologi som er heilt uforståeleg, då har de all rimeleg grunn til å tru at eg ikkje forstår det sjølv.

Det var Ragnar Rommetveit som sa det.


Og så kan jeg ta tilbake noe jeg la ut på Facebook fr.martinsen for noen dager siden:

Jeg har Marie-Louise Ekman-dilla denne uka, og hun minner meg på noe som jeg tenker på nesten daglig. Jeg blir så oppgitt over at folk ikke anstrenger seg for å snakke og skrive enkelt, og ikke maier seg til med språkjåleri for at andre skal forstå at du er litt av en smarting.

For de fleste gangene, både på jobb og ellers, når vi best frem med enkle ord. Det er de færreste gangene vi skriver fagnotater.

Marie-Louise Ekman sier: Det är jätteviktigt att ha täckning för de ord man använder och prata med sin egen tunga. Hör hur politiker pratar! Jädra mysko ordsammensättningar! Det är en sorts förgiftning. Det är ett sätt att fjärna sig från verkligheten. Jag står ofta och pratar med publik. Jag vill bli begripen av den jag pratar med. Jag tycker att man ska prata så att det inte skapar avstånd. Till det hör att man måste vara medveten om sitt ordval.

torsdag, mai 18, 2017

Menneskelig svakhet

Jeg satt i retten i dag, på Jensen@Cappelen. Det er merkelig lite folk der. Jeg satt på seteradene til oss som ikke jobber med saken. 5 stolrader. 4 av dem var helt tomme.

Så det er bare å ta seg en tur.

I morra blir det spennende å høre hva aktor Alfheim syns vi skal gjøre med politimann Jensen.

Uansett

Og jeg vet ikke.

Mestparten av tida i ettermiddag, mens jeg hørte aktor Alfheim ramse opp hva Cappelen hadde investert i og hvordan reiserutene hans var, tenkte jeg: Mennesket altså. Vi holder på.

Aktor ramser at Cappelen har investert 13 mill i pornofirma og 40 mill i Apple og det er mer og det er fler, og hus i Thailand og hotellopphold på Mauritius til 200 000 og dyre klokker og dyre biler og enda mer er det. Jeg tenker: Hvorfor blir det ikke nok?

Cappelen reiser og reiser, frem og tilbake til Thailand. Uka etter: frem og tilbake til Thailand. Frankfurt. Nederland. Et steika kjør. Vanskelig å forestille seg de vurderingene som ligger bak å fortsette på den måten. Med moralen. Med volden. Med klatring i hierarki. Med å trenge mer.

Så jeg sitter der og følger blikklinjer. Cappelen som ser i kamera og legger an harde kjaker og et blikk det er meningen du skal forstå du ikke skal kødde med. På vei ut i en pause lar han blikket gli langsomt forbi meg mens han flirer.

Kjæresten til Jensen som stadig ser bort mot ham.

Jensen selv som ser ut som et trist barn, sørgmodig i blikket. Jeg blir sittende og tenke på hvem av de to som kan kontrollere blikk og mimikk best. Jeg tester om jeg kan se like troverdig trist ut som Jensen. Det kjennes ut som jeg får det til, innenfra.

Aktor argumenterer for strafferabatt for Cappelen med at samfunnet er tjent med at en korrupt politimann blir tatt, en som nærmest hele sitt yrkesaktive liv har jobbet for egen vinning, og ikke bekjempet kriminalitet. Da den setningen kommer vender journalisthodene seg mot politimann Jensen og gransker ham.

Midt i dette alvoret sitter jeg og ser på forsvarer Eldens bakhode og hår. Elden har langt hår for sin stand. Og han har beveget seg ut over det trange rommet menn har for å pynte seg og gått inn i det pynterommet der bare kvinner får lov til å breie seg: Elden har mye hår og han hjemmefarger det.

mandag, mai 01, 2017

På arbeidernes dag

Fort gjort å tenke at klasse er noe som bare gjaldt på fabrikken,
så lenge vi ikke fintenker på Bourdieuen vi har i hylla og sådãr.

Og nå som det ikke er fabrikkeieren med villaen sin,
men aksjeselskap,
og noen som leier noen av noen,
og den som har personalansvar for deg
også er pressa av leddet over,
og leddet over,
og dessuten har vi det så interessant på jobben at vi ikke har lyst til å spise matpakke, fordi vi ikke blir kvitt yrkesstoltheten som står der og stenger for at kroppen får den pausen den faktisk trenger, så kan man komme til å glemme at det fortsatt er noen som får bestemme hvem som skal miste jobben og hvem som ikke skal det.

For det viser seg at det ikke er sånn som jeg trodde, at folk som gjør jobben sin og har lang ansiennitet på en ordentlig arbeidsplass, beholder jobben. Det gjelder ikke meg i dag, men det virker på meg også. Sånn. På plass med seg.

For ikke så lenge siden var jeg i et selskap og der satt en forsker, som jeg kunne tro hadde stor raushet overfor folk som velger flere av livets muligheter enn å arbeide. Han okket seg over at de han er leder for absolutt skulle hjem når arbeidsdagen var over. Det gjør man ikke, i en sånn jobb.

Jeg ble så forbauset, jeg ble stum. Men jeg har tenkt på det siden. Og jeg tenker på det i dag. Det er mange rettigheter i samfunnet som vi må passe på. Og vi som ikke liker å gå i tog kan være med på å passe på rettighetene til oss selv, og andre, ved å snakke sammen, å vurdere hvilke konsekvenser det har om jeg kjøper si eller så eller svart snekker fra Polen. Og noen ganger skal vi kjempe sammen også.

onsdag, mars 22, 2017

Johannesburg og Soweto

Første hele dag på ferien, lang dag. Jeg bare raser ned noen usammenhengende punkter jeg vil huske til senere etter turistbusstur i Johannesburg og Soweto og besøk på Apartheidmuseet og Nelson Mandelas hjem. I Sowetoo var det underklasse, middelklasse og overklasse-hus, i noen områder lå de blandet i samme nabolag. De dårligste husene var bølgeblikkhus, veldig varme om sommeren, iskalde om vinteren, uten strøm og toalett. All denne informasjonen er fra guidene, har ikke sjekket den noe mer.

Husene ble gitt til de som bodde der da Nelson Mandela kom til makten, de leide dem tidligere. Nå vil myndighetene at de som bor der skal flytte til bedre hus i nærheten, og derfor holde de tilbake å legge inn kloakk og strøm. Men i de bedre husene må man betale husleie. Noen har ikke råd til det, men andre prioriterer det ikke, noen bor egentlig i andre områder og bor i skurene i perioder av arbeide.

En av guidene, en kvinne som var full av energi og som fortalte at foreldrene hadde gitt henne navnet Den rolige, eller noe sånt, fortalte at mange av de som bodde i bølgeblikkskur ryddet søppel som arbeide, og mange av disse kom fra Leshoto, og at de ble respektert fordi de arbeidet hardt og lange dager, men at selv om de var skitne mens de gikk rundt og plukket søppel og sorterte søppel så dro de hjem til Leshoto på helligdager og hadde ordentlige hus og klær.

To av guidene nevnte at på gata var alle like, alle hadde samme skoleuniform, noen prioriterte å ha dyr bil eller tv, du kunne ikke nødvendigvis se på folk om de bodde i bølgeblikkhus eller ikke. Men når de åpner munnen vet, sa den ene.

Winnie Mandela bor i et overklassehus midt i Soweto i området der Nelson Mandelas hus var og Desmond Tutus hus er. Hun er inn og ut av sykehus nå. Desmond Tutu er flyttet til Cape Town på eldre dager, for å få ro. I huset hans bor sønnen. Den gatestubben var full av restauranter, gatesalg, turister og noen narkomane tiggere.

I en av handlegatene var det indere og somaliere som hadde de beste butikkene.

Ok, det kjennes rart å legge ut så ubearbeidet materiale, men jeg gjør det likevel. Så er det her, og kanskje det kommer kommentarer på innholdet. Kanskje skriver jeg mer i denne posten etterhvert, men i morgen grytidlig blir vi hentet til safari i Krugerparken. Nye inntrykk, dager muligens uten så mye strøm og nett. So long.

søndag, mars 19, 2017

This is just to say 40

Jeg var på Ingrid Olava-konsert i Operaen i kveld, og jeg syns fortsatt hun er ekte kul og synger godt. Jeg har fulgt med henne på litt avstand nesten helt siden begynnelsen.

Det gjorde meg glad at hun kommer med jazz-coverplate. Og det gjorde meg ekstra glad at en av melodiene på plata skal være Speak Low, som Kurt Weill har lagd. Jeg pleier å høre på den i Charlie Hadens kontrabassversjon. (den kan du høre her, bare du kommer forbi den irriterende reklamen først).

Uansett, gleder meg til å kunne høre Ingrid Olavas versjon igjen. Den var fin.

torsdag, mars 16, 2017

Jeg skal til Afrika

På mandag skal jeg til Afrika. For første gang i hele verdensdelen. Det har vært planlagt ei stund.

Men på den mandagen som akkurat har vært, oppdaget jeg en kul i lysken. Og da den var her fortsatt onsdag, ringte jeg til sykehuset.

Der har jeg vært i dag. Takk for norsk helsevesen.

Jeg regnet med at alt skulle bli snudd på hodet i dag ingen reise, men nye undersøkelser og behandlinger.

Men nei.
Heldigvis.

Kreften er i kroppen, og den har vokst, men jeg trenger fortsatt ikke behandling.

Dra til Afrika, sa legen.
Og det er akkurat det jeg skal. Jeg har vært nesten ferdigpakket lenge.

Jeg er veldig glad. Selv den lange flyturen står for meg som en fest nå. Nye filmer å se, gøy flymat, serveringsfolk i uniform.

Dessuten, dette er en test på om jeg kan la pc og iPad være hjemme og belage meg på å si hei fra Afrika bare med den lille mobilen.

Hei.

søndag, mars 12, 2017

Jeg liker ikke Geir Gulliksens bok

Jeg trodde jeg ville like den.

Den figuren som er jeg-person i romanen til Geir Gulliksen, som jeg tenker på som Geir Gulliksen selv. I det minste må han tåle at jeg tenker på den figuren som litt ham selv når han leker med å legge storyen så tett opptil eget liv at ex-kona skriver kronikk om det. Den figuren syns jeg er irriterende.

En jålete fyr

En fyr som ser på andres liv, ser på folk han ikke kjenner, og ser noe smått der, for en arroganse:

"..at hvis hun noen gang skulle få lyst på en annen, for eksempel ham, så burde hun bare følge det, gjøre noe med det. Jeg sa at det ville kle oss to. Jeg veivet med armen ut mot hagen, eller forbi hagen, mot de andre husene i nærheten. Jeg ville så gjerne leve et annet slags liv. Jeg kunne gjort hva som helst, nesten, for å slippe å være en vanlig mann i en verden som reproduserte seg selv i det uendelige, der alle lignet på alle og der livet så ut til å være forutbestemt. Et sånt flatt og lite liv, jeg holdt ikke ut tanken på å se meg selv eller henne sånn, det sa jeg ofte.

Beskriver Geir Gulliksen en parodi av en fyr her? Men det virker ikke helt sånn heller. Han beskriver ekteskapet som noe han er stolt av, som om det var et smykke han har på sånn at andre kan se. Hvor raus han er. Hvordan han absolutt ikke er som alle andre. Beskriver Geir Gulliksen en fyr som ikke har kontakt med sjalusien sin overhodet? Kanskje det.

Men jeg vil gjerne ha et tegn, som jeg kan oppfatte, av forfatteren. Et tegn som sier: Jeg beskriver han slik med vilje. For jeg vil kjenne meg på lag med forfatteren. Jeg liker ikke å være så irritert på en romanfigur uten at forfatteren lar meg forstå at han også ser hovedpersonen sin med et delvis løftet øyenbryn. Gjør Geir Gulliksen dette? Er det jeg som ikke kan lese romaner om irriterende folk? Jo, jeg tror jeg vanligvis det.

Jeg-presonen vrir og vender på hva kvinnen i romanen må ha tenkt i ulike situasjoner, men romanfiguren reflekterer ikke over sin egen programfestede raushet, sin egen fornekting av sjalusi, sin egen blindhet for at det er fare til stede når noen begynner å flørte med en annen.

Denne romanens detaljer er så intime. Når ex-kona til Gulliksen skriver om at hun kjenner seg igjen i romanen på en ubehagelig måte, regner jeg med at det er snakk om mer enn at hun blir sammen med en fyr hun løper treningsturer med.

Det romanen beskriver er særlig hvordan de to romanpersonene snakker om hennes tiltrekning til den andre, og hvordan dette blir tatt med inn i sexen de to romanpersonene har sammen.

Det er intimt

Hvis det er i nærheten av en virkelighet syns jeg ikke man skal utlevere den. Jeg har ikke tenkt sånn på andre romaner jeg har lest, Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjort, selv om jeg har hatt mine anmerkninger.

Eller kan ex-kona til Gulliksen ha blitt så irritert over at han skriver roman om et par der en møter en annen og de skilles, hvis deres virkelighet ikke var nærmere romanens enn som så?

En helt annen ting, som opptar meg: Det som blir ekstra tydelig i romanen er det øyeblikket i handlingen der du lett kan si stopp til en flørt som kan utvikle seg, tidlig i historien, lenge før de går på tur alene, før intimiteten mellom dem starter. Jeg syns det er rart at folk ikke snakker om denslags. Lett å stanse, hvis man stanser tidlig.