søndag, februar 04, 2018

Kom igjen, snakk til ham

Helga Hernes er 80 og jeg så henne på Torp på NRK, og nå leser jeg intervju med henne i Morgenbladet.

- Som denne Unge Høyre-lederen, som ikke forstår sin maktposisjon, det er så banalt.

MeToo handler om makt, sier hun. Det er åpenbart, men vi snakker lite om makt og hva det innebærer å ha den og hvordan det påvirker oss at andre har makt, formell og uformell.

Helga Hernes er overrasket over at det ikke har vært flere #metoo-saker fra Universitetet i Oslo. Hun foreslår at universitetene kunne ha møter der unge og eldre kvinner treffes i organisasjoner.

Dette minner meg om irritasjonen fra et Morgenbladet som har ligget i et hjørne i stua siden november. Trond Berg Eriksen får spørsmål fra en nyansatt foreleser i spalta Etikeren om hva han skal gjøre, skal han melde den eldre, respekterte foreleseren som nærmer seg "studiner" på en upassende fysisk måte, noe han selv har observert at "studinen" syntes var ubehagelig. Skal jeg melde ham til ledelsen eller la ham holde på til han pensjoneres? Trond Berg Eriksen avviser problemet på ulike måter og konkluderer med at den nye foreleseren ikke har noe med saken å gjøre. "Det er få handlinger som er mer motbydelige enn å stille seg på den gjeldende moralens sokkel og bevitne - ren og ubesudlet - den eldre generasjonens feiltagelser.".

Hverken ny foreleser eller Trond Berg Eriksen overveier de etter mitt syn mest opplagte mulighetene: Å gå rett inn i den situasjonen man ser er ubehagelig for en annen, gå bort, legg en arm på skuldra til den gamle foreleseren, meld deg inn i samtalen. Og så ta to ord i gangen med fyren etterpå.

onsdag, desember 13, 2017

The Brown Sisters

I kveld åpner utstillingen om The Brown Sisters i Boston. Jeg har sett Nicholas Nixons prosjekt, der han tar bilde av kona og de tre søstrene hennes hvert år, på MoMa for noen år siden, og på Internett. Det var hyggelig å bli minnet på dem. Står om den i The New Yorker.


onsdag, oktober 18, 2017

Fattig i America

Jeg blir overrasket når jeg ser noen som likner folk jeg kjenner være åpenbart fattige. Det kan man mene mangt om, også at jeg viser frem egne fordommer og kulde, men la gå. 

På bussen nedover Manhattan satt jeg i nærheten av et godt voksent par med et barn på 10-12 år med seg. De snakket sammen slik vi snakker sammen, er det lurt at barnet får gjøre slik eller sånn. Men den ene kvinnen hadde ikke tenner. Hun hadde en stubb som sto alene i nedre del av kjeven. Den stubben syntes godt. Men hun så ut som oss ellers, som en SV-aktig bibliotekar i 60-årene, pent grått hår, dongeriskjørt, dongerijakke, tights, og fornuftige danske pensko med rundt tupp. Men når jeg så ansiktet hennes skjønte jeg at hun måtte være fattig. Tenner betyr mye.


I går kveld var jeg på en panelsamtale om urettferdigheten of Wealth i nabobygget til herberget jeg bor, International Center of Photography. (Får ikke lenket ordentlig før jeg kommer hjem, bær over med meg og redskapene min).




Der lærte jeg for eksempel at minimumslønna i USA nå er 125.000 norske kroner for full tids arbeide et år.

Det er aktiv kamp for å øke minimumslønna. I Minnesota har den kommet opp i 15 dollar timen, mens i en stat, husker ikke hvilken, hadde staten satt foten ned for vedtaket byene hadde gjort for å øke minimumslønna, fikk ikke lov.





Panelet forklarte forskjellen på wealth og income, der income er lønna som du bruker til det daglige, mens wealth er verdiene du har, også sikkerhetsmarginen. De siste 15 årene har income vært stabilt, ingen økning altså, mens wealth har økt for den jevne amerikaner. Men de med lavest income har også fått lavere wealth. Svarte hadde sin wealth i huset sitt, hvite i større grad i det økonomiske markedet. Boligmarkedet falt, motsatt for pengemarkedet, aksjer og fond går jeg ut fra.

Senatorer har 23 ganger mer wealth enn medianen for hvite familier.



Panelet ga oss dette eksemplet, Marta Ramos til venstre jobber som renholder i Apple nå, Gail Evans til høyre jobbet som renholder i Kodak for 35 år siden. De tjente det samme hvis man regulerer for inflasjon, 16 dollar timen.  

Men på de 35 årene har arbeidsmarkedet forandret seg radikalt. 

Gail Evans var fast ansatt. Da hun ble overflødig i jobben ga Kodak henne en annen funksjon i firmaet. Hun hadde fire ukers betalt ferie og hun fikk støtte av jobben til etterutdanning, og fikk etterhvert nye jobber i firmaet.


Marta Ramos er ikke ansatt i Aplle. Hun blir leid inn av det firmaet Apple kjøper renholdstjenester fra. Hun har ikke tatt ferie på år fordi hun ikke har råd til ferie uten lønn, ferie er ikke betalt for mange amerikanere. Hun har ikke den sikkerheten i fast jobb som Gail Evans hadde, får slett ingen støtte til utdannelse, og har ikke muligheten Gail Evans fikk til å klatre i systemet.




Hvordan kom vi hit, til dette arbeidslivet, uten sikkerhet, uten ferie, spurte en i salen.

Vi har devaluert arbeid og arbeidere siden 70-tallet. Vi trenger ikke ta hensyn til enkeltarbeidere, arbeidere er en masse. Det er nok å ta av. Det er derfor fotografi er viktig. Det tvinger oss til å se enkeltmennesker, svarte en i panelet og pekte på journalist Natasha del Toro (hun til venstre).

De to andre var professor Leslie McCall og Shawn Escoffery.

Natasha del Toro lagde, sammen med den danske fotografen Joakim Eskildsen, en serie om fattigdom i verdens rikeste land for Time Magazine. Hun fortalte om folk med god utdannelse som ikke fikk jobb, heller ikke lavtlønnede jobber fordi de er overkvalifiserte. En kvinne med master som hadde jobbet med fosterhjem og som mistet jobben og måtte flytte inn med eksmannen og kunne ikke ha datteren på college. 

Eller de som jobber på åkerne i jordbruksområder, som ikke har tilgang til maten de plukker, men som står i kø for utlevering av hermetikk til fattige.



mandag, oktober 16, 2017

Lou Reed: A Life


Det gjelder å ikke bli brakkesyk når man reiser alene, så før jeg dro hjemmefra kjøpte jeg billett til en samtale med Anthony DeCurtis, om den nye biografien hans om Lou Reed. Det kan ikke skade å gå dit, tenkte jeg. Arrangementet var i et jødisk kulturhus i 92 street på East Side, Manhattan i går. 11 stolrader i en liten sal. 

Der satt DeCurtis sammen med Richard Barone, Suzanne Vega og Jeff Ross. De fortalte historier om Lou Reeds uberegnelige vranghet, men også andre historier. De spilte Walk on the wild side, Caroline says II, de spilte en versjon av I'll be your mirror med Lou Reed på filmlerret på bakveggen. Han hadde lest inn teksten timet slik at Richard Barone kunne spille live til. Det var tredje gang han gjorde det. Fant en av de andre to på amatør-Google.

Men så husker jeg ikke, spilte de Perfect Day, spilte de Vicious eller er det bare de sangene jeg lettest får opp når jeg tenker på Lou Reed. Men jeg husker lyden på de to gitarene og hvordan alle fire, forfatteren også sang med. De hadde øvd.  Og jeg husker teksten til Caroline says II, jeg hadde ikke hørt den før.

Caroline says
as she gets up from the floor
You can hit me all you want to
but I don't love you anymore


Så nå ligger jeg til sengs i herberget på Bowery og leser i Anthony DeCurtis: Lou Reed A Life. Når jeg ikke ligger på brakka finner du meg og gjøremålene mine på Instagram.

Råtne bilder, men hey.
Her er en video fra et intervju Anthony DeCurtis gjorde med Løy Reed samme sted.


fredag, oktober 13, 2017

Harry Dean Stanton: Lucky (jeg er i America)

Den siste jobben Harry Dean Stanton gjorde var å spille hovedrollen i filmen Lucky, en rolle som var skrevet til ham. 

Harry Dean Stanton rakk ikke premieren 29. september, han døde et par uker før, 91 år gammel. 

Han var sådär begeistret for prosjektet i utgangspunktet, hadde liten tro på realismen i å få filmen ferdig.

Jeg så filmen to ganger på rappen i @quadcinema i går.

Harry Dean Stantons figur Lucky bor i utkanten av en liten ørkenby på vestkysten av USA. Han lever et enkelt liv med melk, røyk og bloody marys som hovedernæring mens han vanner kaktusene utenfor hytta, leser i ordboka, besøker puben og tenker over tilværelsen. 

Harry Dean Stantons egne vaner med å se game show på TV, løse kryssord, filosofere, gjøre en halv time yoga hver morgen og synge cowboysanger på spansk er skrevet inn i rollen.

Det er fint å få se den gamle mannen gå rundt i undertøyet hjemme, få se den magre kroppens skrøpeligheter i nærbilde: Mangelen på muskler, det tynne håret, den tynne huden, de synlige blå blodårene på håndbakene. Nesehår og alt. 

Han er blå under øynene. Vi ser ham vaske seg under armene. Han må bruke mer muskler for å få frem stemmen.

Han går til legen etter at han plutselig falt sammen hjemme. Legen sier at det nok ikke er noe i veien, annet enn at han er så gammel, noe de fleste ikke rekker å bli, de dør før, av leukemi eller påkjørsel av buss. 

I stedet for å ta mange nye tester (for Luckys kropp, hjerte og alt er i grunnen i grei stand) kan de observere det som skjer, og akseptere det.

Hvordan føler du deg spør en i baren? Fragile, sier Lucky.
Til en annen: I'm scared.

Lucky tenker på begrepet realism: Å akseptere en situasjon as it is and dealing with it accurately.

#harrydeanstanton

#luckyfilm







torsdag, oktober 12, 2017

Dokumentarfilm om Joan Didion

I kveld så jeg dokumentarfilmen om Joan Didion, som Griffin Dunne har lagd.

Den viser Joan Didion som journalist og forfatter, også som rå og morsom når hun snakket om arbeidet sitt. Hun skrev om store kriminalsaker, om kriger, om 68-erne, til slutt om sorg.

Det var sånn jeg fant henne, i et flymagasin mot slutten av året i 2006. Da flyet landet og jeg var i Dublin kjøpte jeg boka.

Siden har jeg sittet noen rader bak henne i Upper West-side-katedralen St. John the Divine mens Vanessa Redgrave leste teksten.

Jeg hadde ikke trodd hun skulle være der i kveld. Men hun er bare 82 ser jeg. Hun virker så skjør likevel, mager, syk av MS.

Da Griffin Dunne snakket om filmen på forhånd brukte han presens, slik at det hørtes ut som hun var der. Men jeg slo det fra meg, fotografene hadde bare kamera mot ham.

Men da filmen var slutt gikk lyset på mot balkongen i salen, og der satt hun.



Filmen kommer på Netflix 27. oktober.

mandag, oktober 09, 2017

Skrift om kreft

Den som har kreft og den som kjenner noen med kreft kan trenge skrift. Jeg savner større variasjon i språket til erfaringstekstene om sykdommen, og på det fyller Siri Økland så godt ut.

Nå er boka Det står til liv her.